Morsdagssang for uoppdragne mødre

Feb 11, 2024

Jeg ville alltid bli en mamma, det var det eneste jeg ville bli. 
Jeg var aldri barn når vi lekte, jeg var aldri far, jeg var aldri baby-kanin, jeg var mamma-kanin, jeg kjeftet og ryddet, jeg bestemte, jeg var 70 år til syvårsdagen, jeg ville alltid bli mamma, det var det eneste jeg ville bli. 

Men jeg visste ikke hva en mamma var, ikke egentlig. 
Jeg kunne historien, selvfølgelig, jeg visste at mammaer gav opp livet sitt for barna sine, gav opp dusjing og neglelakk og fikk ikke bæsje i fred, at mammaer spiste den vondeste maten og led, led og ofret seg, jeg visste at mammaer lot være å male bildene de ville male, skrive bøkene de ville skrive, de tok ikke etterutdanning og de byttet ikke jobb, de tok alt husarbeidet og navnet alle klærne og pakket alle kalendergavene til nakken ble stiv og de trippet rundt pappaene som aldri knøt en eneste sløyfe. 
Som aldri tok oppvasken eller skiftet noen bleie. 

Og det var jo ikke en sånn jeg ble da livmoren min forandret livet mitt gjennom blod og vold på Ullevål. 

Jeg ble noen andre, vi blir det alle sammen når vi føder, vi later som om det skal være en hverdagslig sak, raskere tilbake raskere tilbake, men smerteterskelen min blir aldri den samme igjen etter å ha ammet med brystbetennelse. 

Jeg tråkket barbent på en knust lyspære og dro til Volvat for å snike i køen (barnevakten hadde ikke tid til å vente en hel Oslo legevakt-økt) og legen sa: "Det er vanskelig å sette lokalbedøvelse i hælen" og jeg sa: "Pirk det ut, det er nok ikke så vondt som å føde."

Og det var det ikke. 

Og jeg så bakover på alle mine formødre og tenkte: Var det dette vi hadde felles? Blod og vold, melk og smerte? 

Men jeg ble ikke som dem, jeg gjorde ikke det. 
Jeg satte inn en spiral og fikk ikke femten tette og en badehette. 
Jeg laget barn med en mann som hadde en pappa som hadde tatt pappaperm. 
Jeg laget barn med en mann som var flinkere enn meg til å kokvaske kluter. 
Jeg valgte en mann som jeg aldri måtte trippe rundt. 

Jeg tvang meg ikke tidlig tilbake på jobb for å bevise noe. 
Jeg satt i sengen og følte trykket av generasjonene og tenkte: 
"Hvordan var korsryggen din etter seks fødsler, mormor?"
"Hvordan var det å føde på femtitallet, farmor?"
"Mamma, fikk du tre barn på fire år?"

Og jeg skjønte at mitt moderskap ville være det stedet der fortellingen endret seg. 
Jeg skulle bygge et skap der jeg likte meg. 
Ikke et jeg tvang meg selv til å bo i. 
Jeg skulle ikke ofre meg. 
Jeg skulle være en mamma som likte å være mamma, som likte meg selv og som likte det jeg drev med, som aldri ville si: 

"Jeg hadde store drømmer, men så fikk jeg deg."
"Jeg har ikke kjøpt nye klær siden du ble født."
"Jeg har ikke tid til å fikse neglene, jeg er mamma."
"Jeg har ikke tid til å trene, jeg har barn. Åh, som jeg hater hvor tjukk jeg har blitt."
"Jeg kommer ikke til å kunne bli med på det, jeg får ikke barnevakt, de spiser meg opp, sånn er det, stakkars meg."
"Vent til du får barn selv, da skjønner du at det er helt urealistisk."
"Det er bare dårlige mødre som reiser på ferie uten barn."
"Det er bare dårlige mødre som (sett inn det du vil gjøre her."

Dette er min morsdagsgave til meg selv: 

Å leve et liv jeg liker. 
Å like å være mamma. 
Å være en mamma som liker seg selv. 
Å aldri, aldri være en mamma-martyr. 

Og det er arbeidet vår generasjon gjør, mellom de ufrivillig hjemmeværende og de som bare fikk seks uker perm, mellom de som tvang seg til å slutte å amme og de som tvang seg til å amme lengre enn de ville, mellom de som ble fortalt at gode mødre jobber døgnet rundt og de som ble fortalt at gode mødre aldri har ungen i barnehagen. 

Det er arbeidet vi gjør i kjærligheten, ved å velge partnere som er partnere, som ikke hjelper til, men leder vei - sammen med deg. 

Og det er bedre enn kake. 

(Selv om jeg kjøpte en kake til meg selv i dag, fra Oslo Raw, et imperium bygget av en småbarnsmamma med leppestift, fordi det er verden vi lever i nå, og det er bedre enn den fortellingen jeg vokste opp med. Du vet, der kaker var noe du bakte for å demonstrere dominans på basaren.)

Men her er min viktigste beskjed: 

Det er ikke nobelt å ofre seg. 
Det er ikke morsomt å være martyr. 
Du blir ikke snill av det. 
Du blir passiv aggressiv, bisk og bitter. 
Du blir frustrert og sint i smug. 

Ikke lid, mamma. 
Lev.